top of page

Legenden om barneredningen

En av de mest berømte redningsaksjoner som er beskrevet, har også Barry som hovedperson.

Legenden om barneredningen forteller at man i 1816 hadde en meget hard vinter, som selv den eldste munken ikke hadde opplevd. Snøen lå nesten opp til klosterets tak.

I Lausanne var det en italiensk bygningsarbeider som døde denne vinteren og hadde etterlatt sin kone

Anna Maria og deres 2 år gamle sønn, pengeløse tilbake i et land, hvor de som fremmedarbeidere

og på en ugunstig årstid, ikke hadde store sjanser.

I begynnelsen av mars besluttet Anna Maria Vicenti seg for å vende hjem til Nord Italia, men da hun nådde til Martigny var hun meget utmattet. Folks advarsler mot å forsøke å krysse fjellene, fikk henne til å søke arbeid i Bourg-Saint Pierre. Dette visste seg å være umulig og den 20. mars bega hun seg ut, tross advarsler opp mot passet, da hun ikke hadde noe annet alternativ.

På klosteret gikk Pater Luigi med munker og hunder deres rutinemessige runden, da hundene

plutselig nektet og gå frem til fjellstien. Kort tid etter hørte man lyden av drønnende snøskred fra området ved «Becs Noir». Sekunder etter var at et virvar av lavine snø foran dem, og kun hundenes reaksjon

hadde dem reddet dem alle. Da de fortumlede fikk samlet seg og gikk hjem, stakk Barry av fra flokken

og kastet seg inn i snømassene som var over stien etter skredet. Alle var urolig for Barrys sikkerhet,

men det var umulig å bevege seg inn i snømassene for å få tak i han, så de måtte gå tilbake uten han.

I Klosteret diskuterte munkene Barrys oppførsel og fant den uforståelig. Men den mest rimelige forklaring

på Barrys oppførsel ville være, at det hadde vært et menneske på denne stien da raset gikk.

Men intet menneske ville aldri gått denne stien på denne tiden av årstiden. For å dempe deres uro,

gikk 4 munker med hunder og ettersøkte i området, men det var resultatløs.

De gikk da til Bourg-Saint Pierre for å undersøke om noen hadde begitt seg opp til passet denne dagen.

Her hørte de om Anna Maria Vicenti og hastet tilbake til passet. Barrys reaksjon ble nå forståelig,

men de sto overfor en håpløs oppgave. Kvinnen og hennes lille sønn hadde vært ute i mer enn

10 timer ute i snøen og kulden. Hva kunne Barry gjøre for dem og hadde Barry funnet dem?

Heller ikke i klosteret kunne man finne ro og klokken 23 fanget priorens oppmerksomhet,

uten at han kunne definere hva han hadde oppdaget, løp prioren til klosterets hoveddør.

Da en sky av snø hadde lagt seg og han kunne orientere seg, fikk han øye på Barry, som stod i le ved klosterets vegg. Barry pep, men rørte seg ikke. Prioren oppdaget en tøybylt, som var bundet fast til seletøyet som klosterhunder hadde på. Da han fikk løs tøybylten, stod han der med et livløst barn i armene. Han løp inn og ga førstehjelp og etter noen minutter fikk han liv i barnet.

Da letemannskapet kom hjem igjen fra Bourg – Saint Pierre, kunne de sette alle brikkene sammen

om hva som hadde skjedd der ute i lavineområdet. Kvinnen hadde ikke vært i stand til å følge

Barry og hadde derfor bundet barnet til Barry – i håp om at hunden kunne redde livet til det.

Et nytt letemannskap ble sendt ut til lavineområdet, ledsaget av den slitne Barry. Etter en stund fant de

Anna Maria Vicenti få hundre meter lengre fremme på stien – død av kulde. Henne klarte man ikke å redde. Men Barrys egenrådige oppførsel og kvinnens tiltro til den store, fremmede hunden, reddet barnet.

i282037939696635174._szw480h1280_
i282037939696509188._szw480h1280_

Trykk på pilene for å endre bilde.

bottom of page